Kurv
0
kr 0,00
MIN HISTORIE
Jeg har lenge tenkt på hva det er som gjorde at jeg ble syk, hva skjedde på veien? Hva var utslaget? Jeg har alltid vært aktiv, gått på både turn, fotball og friidrett, og jeg har hele veien hatt et sunt forhold til trening, mat og kropp. At dette kunne skje meg kom som et sjokk på både meg og familien min.
Det hele startet våren 2014, jeg var 22 år, bodde for meg selv og jobbet i butikk. Jeg begynte å følge en kostholdsplan og et treningsprogram som var tilpasset søsteren min; hennes vekt, høyde og aktivitetsnivå. Jeg er nysgjerrig av natur og ville teste for å se hva som skjedde, om jeg også fikk resultater. Planen var ment å vare 1 mnd. av gangen, til man har nådd en form man er fornøyd med, men månedene gikk og jeg ble aldri fornøyd, jeg ble bare mer og mer besatt. I tillegg fikk jeg stadig komplimenter fra andre på hvor god form jeg var i, noe som gjorde meg enda mer motivert til å fortsette.
Jeg har aldri hatt fokus på vekt tidligere, men etter hvert avgjorde vekta om resten av dagen min ble bra eller dårlig. Jeg synes heller aldri at jeg så fin ut. Beina var tynne og spinkle, og føttene mine så enorme ut. Jeg så rar ut og det var aldri motivasjonen min å være tynnest mulig. Hvordan kan man da utsette seg selv for noe sånt over så lang tid?
I følge planen skulle man ha én "cheatday" i løpet av uka hvor man hadde et visst antall timer man kunne spise hva man ville på. I starten elsket jeg det, men etter som ukene gikk kuttet jeg ut mer og mer av frimåltidene. Til slutt var det ingen "cheatdays" igjen, ikke noe godteri, potetgull, kaker eller noe som føltes "ulovlig". Alt skulle også veies nøyaktig, 2 g. for mye var uaktuelt. Jeg husker at de av og til serverte frukt og grønt på senteret jeg trente, men jeg takket alltid nei til en liten bit gulrot eller en eplebåt. Det ville vært krise om jeg spiste det, et fullstendig kaos innvendig og dagen min ville blitt ødelagt. Jeg lå våken hver eneste kveld for å planlegge måltidene neste dag. Jeg måtte velge det som inneholdt færrest kalorier, det måtte planlegges og forberedes til punkt og prikke.
Høsten 2014 startet jeg på et årsstudium i Idrett, jobben beholdt jeg ved siden av studiene. Dagene ble hektiske med trening før skolen, for så å dra rett på jobb til sent på kveld. Jeg "måtte" også gå til og fra trening, så det måtte legges inn i tidsplanen. I tillegg måtte jeg vaske leiligheten min først. Vasking, rydding og orden ble en større og større del av hverdagen min. Jeg kunne vaske flere ganger etter hverandre, for å være helt sikker på at det var rent nok. Følelsen var så tilfredsstillende, det føltes som om jeg fikk ro innvendig. Med leiligheten i orden, gjennomførte treningsøkter og et kosthold som var 100% etter planen (og helst litt mindre) ga meg kontroll. Jeg hadde kontroll på alt i livet mitt. For det er det det ofte handler om, kontroll. Og det føltes perfekt.
Ukene og månedene forsvant i et kontrollert kaos av trening, studier, jobb, husarbeid og planlegging av måltider, når jeg ser tilbake på det forfalt jeg mer og mer for hver uke som gikk, for hver kg. som forsvant fra kroppen min. Stresset gikk også ut over nattesøvnen og til slutt sov jeg knapt. Hjernen jobbet konstant på høygir. Jeg begynte også å miste håret, jeg kunne dra ut uendelige mengder når jeg sto i dusjen. Menstruasjonen forsvant, hetetokter hver natt hvor jeg svettet gjennom sengetøyet, jeg ble ekstremt sint på de minste ting og til slutt var livsgnisten totalt borte. Jeg brydde meg ikke om hva jeg utsatte kroppen min for. Jeg var følelsesløs, apatisk.
Til slutt var jeg så ufattelig sliten, jeg gruet meg til å gå fra bilen og inn i leiligheten min, eller til å gå fra parkeringen på skolen. Beina og kroppen kjentes ut som bly, det var ikke mer energi igjen. Jeg gråt på trening, i dusjen og når jeg skulle sove. Mitt største ønske var å havne i en sykehusseng. Da hadde jeg ikke hatt noe valg, jeg fikk slippe det evige jaget fra demonene mine. En del av meg ville bare slippe, men perfeksjonisten og staheten min kunne ikke gi seg.
Foreldrene mine visste ikke hva som foregikk før etter en god stund, men søsteren min var med meg hele veien. Vi trente sammen, jobbet sammen og spiste ofte sammen på kveldene. Hun gikk alltid sammen med meg til trening, i snøstorm, regn og vind. Hun turte ikke å la meg gå alene. Dessverre er det også hun som har fått gjennomgå mest av mine nærmeste. Venner var jeg ikke sammen med siden rutinene mine var viktigere.
Rundt juletider 2014 orket jeg ikke mer, jeg måtte snakke med mamma, jeg trengte hjelp. Det første steget var å kontakte legen. Han tok meg seriøst og henviste meg til psykolog. Ingen av oss hadde kunnskap eller erfaring med dette, så hva gjør man i en slik situasjon? Hvordan skal man gå frem for å bli frisk? Vi var hjelpeløse.
Psykologen introduserte oss for en poliklinikk på Gjøvik hvor de var spesialisert på spiseforstyrrelser. I starten var jeg ikke interessert i tilbudet, men vi avtalte likevel et møte med dem for å høre hvordan opplegget fungerte. De fortalte at jeg ville bli frivillig innlagt som pasient, de hadde 8 plasser og jeg fikk mitt eget lille rom. Vi fikk en omvisning og det så ganske fint ut der, det føltes i det minste ikke ut som et typisk sykehus. Jeg var først veldig ambivalent til tilbudet, men bestemte meg for å takke ja. Jeg fikk plass i august 2015. Timene der inne føltes uendelig lange, men samtidig gikk tiden fort. I desember samme år bestemte jeg meg for at jeg ville klare meg på egenhånd, til tross for at jeg ble frarådet å gjøre det av både ansatte og foreldre. Igjen kom staheten i meg frem, jeg ville ut, og ble skrevet ut samme mnd.
Men historien min stopper ikke der.
I perioden etter at jeg ble skrevet ut fra sykehuset var jeg innstilt på å klare meg godt på egenhånd. Jeg skulle ta best mulig vare på kroppen min, jeg skulle øke matinntaket mitt og jeg ville ha tilbake energien, humøret og livsgleden jeg hadde tidligere. Men gradvis gikk ting ut av kontroll, jeg begynte å overspise. I begynnelsen tenkte jeg at det gikk fint, men jeg klarte ikke å stoppe. Det å plutselig kunne spise hva og hvor mye jeg ville var en deilig følelse. Alt jeg hadde nektet meg i lang tid var plutselig "lov". Det kunne gjelde brød, frokostblandinger, div. pålegg, godteri, kaker og is. Dagene ble en ond sirkel av å holde matinntaket til et minimum gjennom dagen, overspising hver kveld, etterfulgt av enorme magesmerter, for så å kompensere med trening...
Det ble såpass alvorlig at jeg dro til legen igjen, men der ble jeg ikke møtt på samme måte som tidligere. Det virket som om han ikke trodde på meg, at jeg nå bare hadde et "luksusproblem" som han kalte det, men han henviste meg likevel til en ny psykolog. Jeg hadde nå gått fra å ha diagnosen atypisk anoreksi til å få atypisk bulimi. Jeg gikk kun til samtaler hos psykolog denne gangen og fikk veldig god hjelp der. Det sies at man ofte kan forvente et tilbakefall, og jeg tror dette var mitt tilbakefall.
Jeg sitter fortsatt og tenker på hvordan dette kunne hende meg, og det eneste svaret jeg har klart å komme frem til er at personligheten min har spilt en stor rolle i mitt tilfelle. Jeg er perfeksjonist, det er alt eller ingenting og jeg liker å dra ting helt ut til det mest ekstreme. Jeg blir aldri fornøyd, før jeg klapper sammen fysisk eller psykisk. Jeg tror ikke at jeg noen gang blir frisk, dette er noe som kommer til å påvirke meg resten av livet, men det som har noe å si er i hvor stor grad det påvirker livet mitt. Jeg er nå på et sted hvor jeg har kontroll over demonene, og ikke motsatt.